mandag 25. februar 2013

Fremskritt og slekt i utlandet


Arbeidet med farmors slekt går framover med store steg!

Det som er veldig praktisk med denne siden av slekta er at den er konsentrert - med noen få unntak - i Røyken og Lier i Buskerud. Når en slekt oppholder seg på samme sted over en periode på 200 år sier det seg selv at ting går litt fortere. På den andre siden av treet har det vært mye flytting over århundrene som har gjort arbeidet vanskelig.

Når jeg jobbet med Lier-delene av slekta var også denne siden veldig praktisk og nyttig som en veileder i hvor og når man kunne finne relevante datoer og familiekoblinger. All ære til Marie Hennum som dessverre har gått bort. Den siden kan absolutt anbefales hvis man har aner i Lier.

Nå som jeg har fått gjort en god del mer grunnarbeid gikk jeg løs på oldefars kiste. Dvs en kiste familien har hatt stående som inneholder en god del skatter. Jeg hadde selvfølgelig vært gjennom den før, men hadde ikke fått mye vettug ut av den. Det var en del hatter, briller, en gammel kikkert, tegninger over huset han fikk bygget på Nesbu, og diverse mapper. I mappene fant jeg noen gamle dødsannonser som var nyttig, men også stabler med postkort, de fleste av de til Petra Pedersen.

Kort til Petra Pedersen
Problemet var at tidligere hadde jeg ikke klart å skjønne hvem denne Petra var.  Det var en god del "Petraer" i treet på denne siden, men ingen stemte med bursdagen som sto på kortene. Så, da jeg endelig fant dåpen til oldefars mor gikk det opp et lys for meg. Hun het Peternille, men er omtalt i forskjellige kilder med diverse variasjoner av Peternille (Petronille, Pedernille osv) samt Pernille og Petra. Bursdagen stemte overens. Så oldefar sparte altså på bursdagskort, hverdagshilsner og julekort sendt til hans mor på Røyken sykehjem mellom 1919 og 1923.

Det er et kort fra oldefar selv i samlingen, men det er en god del fra Peternille sin søster, hennes nieser, og diverse venninner. I folketellingen 1910 er hun oppført på "Tomta" i Røyken, men jeg har ikke klart å finne noen tilkobling mellom slekta vår og disse andre menneskene hun bodde sammen med. Jeg antar at hun kanskje bare leide rom der eller noe tilsvarende siden det står at hun forsørges av fattigvesenet. Men i alle fall bodde hun på Røyken sykehjem rundt 1920 og familien på Tomta sendte stadig kort med hilsener.

Noe annet som er spennende er at diverse deler av oldefars slekt er oppført som "Kristi menighet" i 1910 og jeg mener å huske at dissenterlovene betød at slike religiøse grupper var ekskludert fra en del yrker, som kanskje da forklarer hvorfor familiene jobbet på litt uvanlige stedet. En del av kortene har også bilder av Betelkirken i Nærnes og skriveriene reflekterer også deres sterke tro med bibelvers og lignende.

Uheldigvis har jeg ikke klart å finne ut når tippoldefar Martin Pedersen eller kona hans Peternille Pedersen døde. Jeg vet i alle fall at hun var i live så sent som 1922/1923, men kirkebøkene i Røyken stopper opp rundt den tiden.

Og til slutt kan jeg jo også nevne at jeg via arbeidet på denne slekta kom i kontakt med en dame i USA som er min seksmenning (om jeg ikke husker helt feil.) Alltid gøy å finne slekt i utlandet, så jeg gleder meg til å se hva denne kontakten vil bringe.

mandag 18. februar 2013

Gleden av bilder


Mens jeg pusler med slektsboka om deler av mors familie har jeg også begynt å se litt nøyere på farmors slekt. Jeg har ikke viet farssiden så mye oppmerksomhet, litt fordi jeg nølte litt med å ta opp temaet med farmor. Men på lørdag fylte hun 89 år, så jeg tok turen ut og etter hvert tok jeg forsiktig opp temaet. Det viste seg at hun hadde ikke noe imot å snakke om det i det hele tatt, så da ble jeg veldig glad!

Jeg hadde jo gjort litt arbeid på den siden, men jeg følte meg litt distansert fra det hele. Kanskje fordi jeg ikke hadde sett noen bilder fra den siden i det hele tatt. Men farmor kunne bidra med en del bilder som jeg fikk lov til å låne for å scanne. Hun ønsket også kopier av dem i større format slik at hun kunne se de tydelig igjen uten å måtte bruke lupe.

Oldefar
Oldemor i 1899
Tippoldemor
Tippoldeforeldre












Vi smilte litt av bildet av tippoldemor, og farfar sa med glimt i øyet "ser ut som en ganske myndig kvinne."

For meg er bilder noe av det mest spennende når det gjelder slektsforskning. Personene blir "levende" og man får en nærmere tilknytning til de man undersøker. Med disse på plass går jeg løs på hennes familie med friskt mot, og gleder meg også til å senere presentere hva jeg har funnet ut!

søndag 17. februar 2013

Slektsbok!


I fjor begynte jeg så smått å skrive en bok om en gren av slekta som jeg kaller familien Andersen.

Omslagsdesign som jeg fremdeles pusler med.
Informasjonen jeg tidligere hadde om familien Andersen var begrenset til navn og datoer ut i fra kirkebøker og folketellinger, men mye hadde gått tapt da kunnskapen om familien ikke hadde gått i arv. For eksempel fant jeg ut at min oldefar, Osvald Marinius Andersen, hadde en bror som het Willy. Dette var for vår familie helt ukjent, alternativt var det glemt.

Historien om familien Andersen i Norge begynte da Johan August Andreasson og Marie Elisabeth Ström kom til Halden fra Sverige på 1870-tallet. Johan August tok etter hvert navnet Andersen, en norsk variant av hans fars etternavn. De fikk totalt 12 barn, dog kun 4 overlevde barndommen, hvorav min tipp-oldefar Oskar Marinius Andersen var et av dem.

De tre andre søsknene (Valborg Emilie, Johan Arnt og Selma Marie) var ganske ukjent for meg, men jeg hadde Oskars fotoalbum som inneholdt en del potensielle bilder av dem. Jeg fant for eksempel en del bilder av en dame i diakonissedrakt, som viste seg å være hans søster Valborg, som jeg fant i 1910-tellinga ved Lovisenberg.  Identifiseringen der var jo ganske enkel fordi drakten var så distinktiv. Verre var det med alle de andre fotografiene.

Gjennombruddet kom da jeg på Geni fant noen som hadde oppført Oskars andre søster, Selma. Profileieren var i slekt med Selmas mann, men satte meg i kontakt med Selmas barnebarn, og da begynte ballen å rulle. Han kunne jo da bidra med navn på de fleste av Selmas etterkommere, samt også fortelle meg om deres liv. Han husket jo også Johan Arnt, og til dels Valborg Emilie. Da fikk jeg jo også vite at Johan Arnt aldri fikk barn.

Da kunne søket fortsette, og jeg tok mot til meg og sendte ut SMS til diverse mennesker som kunne være etterkommere av Valborg Emilie. Jeg fikk dessverre aldri noe svar, men jeg sendte til slutt en siste melding og ble så oppringt dagen etter og hadde en hyggelig samtale med min morfars tremenning. E-poster ble så utvekslet, og hans mor kunne fortelle om hvor det hadde blitt av Osvalds ukjente bror Willy (som jeg nevnte tidligere) samt navnet på en datter.

Jeg la inn alt dette i slektsprogrammet MyHeritage. Jeg er klar over at MyHeritage, som Geni, er litt uglesett i slektsforskermiljøet, men jeg publiserer ikke treet mitt på siden deres, og jeg slår aldri sammen informasjon fra andre brukere. Isteden velger jeg en tungvinn, men antageligvis sikrere metode hvor jeg bruker MyHeritage som en pekepinne på hvor jeg kan lete for så å bekrefte eller avkrefte informasjon. Uansett fikk jeg da et såkalt "smart-treff" fra noen andre som hadde de samme personene. Jeg tok kontakt, og selv om hun kun var beslektet via Willys svigersønn, så hadde hun en ganske komplett oversikt over familien.

Jeg tok så til å søke på diverse personer i treet på nettet og fant da en e-post til en firmenning. Jeg fikk ganske snarlig svar tilbake, og noen få uker senere dro jeg til Lørenskog og møtte min morfars kusine, tre av hennes barn med ektefeller, samt min egen firmenning og hennes to barn.

Det var i denne anledning at jeg begynte på arbeidet som senere skulle utvikle seg til å bli "boka." Jeg hadde jo publisert mye informasjon på nettstedet mitt, men morfars kusine er i 80-årene, så jeg bestemte meg for å lage en slags "scrapbook" med informasjon og bilder printet i stort format og satt inn i et penere album. Jeg skal innrømme at resultatet ble litt halvveis, men det ble i alle fall godt mottatt.

Så da begynte jeg å skrive boka og brukte noe av formatet jeg hadde laget dette albumet fra. Jeg har startet boken med å skrive noen sider om hvordan jeg begynte med hele prosjektet, en slags introduksjon, etterfulgt av noen sider om familiene Andersen og Ström før de kom til Norge. Det siste er en seksjon jeg har måttet revurdere en god del. Jeg vet at kildekritikk er meget viktig, og jeg hadde en lang slektsrekke på familien Ström, men jeg hadde ikke fått sjekket alle kildene med egne øyne. Derfor har jeg satt en notis om at denne anerekken kanskje er feil, og unngått å presentere den som absolutte fakta, fordi det føles feil å utelate den helt også. Jeg tenker dette er heller noe jeg kan komme tilbake til i fremtiden med mer sikkerhet, forhåpentligvis.

Så har jeg dedikert første kapittel til Johan August og Marie Elisabeth og deres liv, komplimentert med bilder og lignende.

Tekst og bilder om Johan August Andersen.

Jeg valgte så å dele opp resten av boka kronologisk og kapittelvis dedikert til hver av søsknene. For eksempel er kapittel 2 om Oskar Marinius Andersen og etterfølgere. Jeg har en del sider om han, så noen sider om hans kone, så om hans barn, barnebarn, og så videre. Jeg valgte å skrive ikke bare om direkte etterkommere av Johan August, men også om inngiftede personer (der informasjon er tilgjengelig) slik at det blir litt mer utfyllende. Jeg valgte også at avdøde personer får en side dedikert med informasjon og bilder, mens nålevende personer figurerer kun i lister over etterkommere i deres aktuelle generasjon.

Første side i kapittelet om min tipp-oldefars søster.

Tradisjonelle slektsbøker er jo formatert ganske annerledes enn det jeg har valgt, men jeg tenkte at dette skal mest være til glede for etterkommere av Johan August og Marie Elisabeth Andersen og ikke for allmennheten. Videre tenker jeg at denne "boka" overlever kanskje nettstedet mitt og kan bli noe man tar vare på framover i tid, noe som kanskje vil gjøre det enklere å holde kontakten mellom familiegrenene også i framtiden. Den samler også informasjonen på en mer personlig måte og er vel mer en slags hyllest til familien framfor en ren slektsbok. I skrivende stund er dokumentet på ca 98 sider, men blir nok noe lenger i påvente av diverse informasjon fra forskjellige grener av familien.

Når jeg tenker over det så er det kanskje ikke så rart at min mor aldri har visst så mye om sine aner. Mellom 1948 og 1953 døde min oldefar, hans bror, min tipp-oldefar, og min tipp-tipp-oldefar. De to førstnevnte var bare i 40-årene når de døde. I 1953 var altså min morfar eldstemann av Oskar Marinius' etterkommere i en alder av 25 år! Og siden morfar bosatte seg il Aust Agder i en lengre kan det virke som om at han mistet kontakten med resten av slekta som oppholdt seg i Bærumstraktene.

Selve skriveprosessen har vært nyttig for meg i å danne meg et mer komplett bilde av hvem alle disse personene var, spesielt med tanke på at jeg har kommet i kontakt med nålevende personer som faktisk kjente min tipp-tipp-oldefar (som ble 100 år) og flere andre i min direkte anerekke. Og jeg har også måtte gå på leting etter kilder på diverse informasjon i kildebøkene som jeg hadde glemt å føre opp i slektsprogrammet før, så det har gjort at jeg har jobbet systematisk og funnet mye jeg antageligvis ellers ville oversett. Det har jo også gjort at jeg har kunnet identifisere mange fotografier, blant annet en del barnebilder, som viste seg å være av nålevende.

For en ukes tid siden mottok jeg en ny ladning med bilder fra Selmas barnebarn som skal tilføyes. Det skal bli spennende å få ferdigstilt boka og få den trykket opp (antageligvis i øst-Europa) og så fordele den blant slekta. Til tross for at det kanskje blir litt vemodig å være "ferdig" så er man vel aldri helt ferdig når det gjelder slektsforskning, og det er det som gjør det til en givende og spennende hobby!

tirsdag 5. februar 2013

From Nittedal to Nebraska and on


Norwegians come to the Land of Opportunity

Norwegians love being noticed by Uncle America. I took note of one particular thread on a debate forum where people were listing references to Norway in American pop-culture. One prominent mention was that of the character Mahoney from the 1980s Police Academy series mentioning the king of Norway in the third installment of the series.

In the last few years, Norway has seemingly been swept by a "Norwegian-American craze." Television programs have showcased Norwegian-Americans coming to Norway to find their roots, while others have had Norwegians travelling to the United States in search of descendants of those who moved across the pond. Others yet have showcased life in Norwegian-American communities where the traditions and customs were transplanted in the 1800s and have remained fixed ever since, offering us a peculiar insight in to a unique aspect of American culture. I also have to mention the episode "Coming to Homerica" of The Simpsons where the town is overrun by Norwegian-Americans who impose their culture upon the local Springfield residents with humorous results (The Simpsons creator Matt Groening is himself a Norwegian-American.) Of course the entire episode highlighted elements of the current immigrant debates the United States, but that is another matter entirely.

Homer Simpson drunk on Norwegian aquavit

As someone who has earned a master's degree in North American area studies, I have to say I quite enjoy these programs as they often combine some of things I enjoy and love the most: genealogical research, history, and the United States. Therefore, my third entry in this blog will be devoted to a Norwegian-American tale in my own family tree! I originally thought about writing this as I would an academic paper, but decided against it as it might get a bit too dry and it would take too much time considering it's supposed to be a fun blog entry. I've drawn from subjects I've taken on American immigration as well, lectures, some is from memory, and some aspects are from Jon Gjerde's book "Major Problems in American Immigration and Ethnic History" and Aristide Zolberg's book "A Nation by Design."


During the fall of 2012 I was looking in to the ancestors of my great grandmother - my mother's father's mother (oldemor) - who came from the Nittedal and Skedsmo areas of Akershus county in Norway. I had traced the line back to the early 1800s, but I had never made any wholehearted attempt to investigate anything other than my own direct line of ancestry. But as progress stalls in terms of making progress further back in time, it seemed natural to fill out the blanks here and there along the way.

Dagny Dahlboe (1905-1986) - my great grandmother - was one of Marius Jensen Dahlboe (1869-1949) and Anna Louise Nilsdatter Dahlboe's (1876-1942) ten children. Marius himself was one of nine children that Jens Christiansen (1834-1900) had with his wife Anne Dorthea Olsdatter (1842-1929.) In other words, the family tree has a lot of branches with each generation, and tracing them proved somewhat difficult, though I have made some significant progress in the last few months.

Jens Christiansen - my great great great grandfather (tipp-tipp-oldefar)  - was one of only two children that Christian Jacobsen (1794-1868) and Berthe Marie Christophersdatter (1801-1848) had. The other child was Johan Christiansen.

Johan was born April 8, 1838 in Skedsmo, Akershus.  He grew up on his father's farm, Braanaasbakken (Brånås) and had his confirmation October 3, 1852 in Skedsmo church. At that point his mother was already deceased, and he made his livelihood working on his father's farm, as is evident from the 1865 census.

Also working there was the young servant girl Sørine Vilhelmsdatter from Elverum in Hedmark county, born October 25, 1835. She had moved to the area in search of work and spent her days laboring on several nearby farms before giving birth - out of wedlock - to Lars Martin in 1858. The father, Ole Olsen also of Elverum, had moved on to the capital Christiania. Having a child out of wedlock was, at the time, considered a great shame and was probably a burden for Sørine as she strived to make ends meet. After coming to Braanaasbakken she met Johan and in 1866 the two had a child together out of wedlock. Their daughter Mathilde, while a private blessing and source of joy for the small family, probably compounded the shame as a result of social stigma. A year later on March 2, 1867, Johan and Sørine married, and Johan status as Lars Martin's father became set in stone, regardless of actual bloodlines.

In 1867, perhaps as a privilege of being the firstborn, Johan's brother Jens had sufficient means to become a "husmand" at Omsenbakken (Omsi) farm in Nittedal (a position he held until his death in 1900.) Meanwhile, their father Christian Jacobsen was severely ill, which might explain why Johan was listed as his father's helper in the 1865 census. Subsequently, Christian passed away June 27, 1868. Johan and Sørine along their two children were apparently left with few options, and thus they departed their homeland in 1871, seeking a new life in the United States of America.

A Norwegian-American called Svein Nilsson reflected upon his reasons for leaving Norway in his writings in 1868. Certainly, when considering Johan's situation around the same time, Nilsson's conclusion is probably not too far off the mark.

"I was my father's oldest son and as such was entitled to inherit a farm, which was held to be one of the best in the community; but it was encumbered with a debt of fourteen hundred dollars. I worked at home until I was twenty-five years old and consequently was unable to save any money. It was obvious that I would assure myself a hopeless future by taking charge of the farm with its heavy indebtness, buying out my brothers and sisters in such a fashion that they suffered no injustice, and finally, providing a pension for my father.  I noticed with apprehension how one farm after another fell into the hands of the sheriff and other moneylenders. This increased my fear of getting involved with any kind of farming. But I got married and had to make some provision for the future. Then it occurred to me that it would be best to leave for America. ... What I have just said explains what brought me to leave my native land, and I presume that the other members of our party were led to their decision by similar reasoning."
               
In 1755, some hundred odd years prior, Benjamin Franklin had written on the topic of migration to the Colonies. The great inventor and later Founding Father's words can be seen as a reflection of the social views of the time which, perhaps surprising to a present day reader, lumps a number of ethnicities and nationalities in to a big unlikely mix. In a point-by-point list he writes in opposition of non-English migration, arguing that it will "darken its people."

"... the number of purely white people in the world is proportionally very small. All Africa is black and tawny. Asia chiefly tawny. America (exclusive of the new comers) wholly so. And in Europe, the Spaniards, Italians, French, Russians and Swedes are generally of what we call a swarthy complexion; as are the Germans also, the Saxons only excepted, who with the English made the principal body of white people on the face of the earth."

He concludes his list and excuses his point of view by saying "But perhaps I am partial to the complexion of my Country, for such kind of partiality is natural to Mankind." It is fair to assume that if Franklin regarded Swedes as "swarthy," Norwegians were equally so. While it is somewhat peculiar from a modern point of view to consider Scandinavians, Germans and so forth distinctly different from Englishmen, the definition of "whiteness" has been reconsidered many times in history. Gradual assimilation and consequent intermingling between ethnicities in the United States has helped blur the lines with time, but there has always been a certain tendency to regard the latest wave of immigrants as somewhat less worthy than the one that came before.

Regardless of such views, Norwegian immigration to the United States began in full circa 1825 with a relatively gradual increase in numbers with each passing year. By 1850, some 13,000 people in the United States were Norwegian American. Swedes writing home in the 1840s reflected on the many hardships endured by the Scandinavian pioneers.

"the emigrant ... will have to suffer much in the beginning, limit himself considerably, and sacrifice much of what he was accustomed to in Europe ... I caution against all exaggerated hopes and golden air castles; cold reality will otherwise lame your arm and crush your courage; both must be fresh and active." But he also goes on to say "I am partial to a republican form of government, and I have realized my youthful dream of social equality." Others seem to share his sentiment, writing "that if someone intends to come over here ... they would be much better off here than in Sweden. Until they learned the language they could not get more than four dollars a week plus food and gifts, but as soon as they got more used to things they could surely get more."

Labor shortages and subsequent government efforts to encourage immigration of skilled labor in the 1850s increased the waves of Norwegians, among others. Aristide Zolberg describes this in his book "A Nation by Design - Immigration Policy in the Fashioning of America." He calls specific attention to the Homestead Act of 1862 which sought to stimulate immigration by offering free land for "resident aliens who had filed a declaration of intention." The Homestead Act provided opportunity for westward settlement, thereby fulfilling the idea of "Manifest Destiny" where settlers were meant to spread across the entirety of America to the Pacific coast, and also provided ample opportunity for Europeans with few options in their homeland. Zolberg paraphrases Brinley Thomas who put forth the idea that "reversing the dynamics of the earlier period, in the second half of the nineteenth century Atlantic migration was determined by American pull rather than by the European push."

The privileges provided by the Homestead Act were widely publicized by the U.S. consulates and embassies across Europe and did indeed renew interest in immigration, but the onslaught and instability brought about by the American Civil War seems to have temporarily put a dampener on Norwegian willingness to make the move. While a mere 23,550 Norwegians came to the United States during the war between 1861 and 1865, the subsequent peace brought 15,455 Norwegians in 1866 alone.

The American Civil War did, however, provide an opportunity for Norwegians and other newly arrived immigrants to prove dissidents who frowned upon immigration wrong in some ways. During the conflict many Norwegians fought on the side of the Union against the Confederacy, sometimes in wholly Norwegian regiments. As such, they proved their loyalty to the nation through a sort of "blood sacrifice" that helped cement their status as Americans, regardless of falling outside the traditional WASP (White Anglo-Saxon Protestant) demographic. Certainly by 1868, the Norwegian-American's status was in ascendance as reflected in various writings describing the immigrant experience.  

 "The stolidity and slowness which characterize the Norwegians disappear in America. The determination and energy of the American people seems to electrify the newcomer. He soon notices that the saying 'help yourself' is not mere play with words but a slogan to be followed in all the vicissitudes of life. Necessity compels him to become more enterprising; the force of example strengthens and stimulates him; old prejudices vanish; energies awakens; dejection gives place to buoyancy; he tackles one or another worthwhile job; if the first or second attempt does not succeed, he turns to something else, because here work is respected and all legitimate pursuits, except the sale of liquor, are looked upon as honorable. ... All class barriers are broken down. No one asks about birth or family connections. ... Accustomed to privation and physical exertion in their native land, they were peculiarly suited to tackle the frontier and clear the way for later groups of immigrants."

In 1871, the year Johan, Sørine, Lars Martin and Mathilde chose to make the journey, they were just four among 12,055 others. While we now tend to associate coming to America with the idea of steam ships entering New York City harbor while the passengers gaze with hope upon the Statue of Liberty (built in 1886,) many Norwegians made their way in to the United States by way of Canada. With cheap fares available, the Norwegians moved by rail from the Port of Quebec on to the Great Lakes where steamers brought them to the states traditionally associated with Norwegian-Americans, particularly Wisconsin and Minnesota.

While I have been unable to find any specific record of Johan and family coming to the United States, it is entirely possible they chose the Canadian route. By 1880 they were living in Omaha, Nebraska in the Midwest. Here Johan worked at the Willow Springs Distilling Company and his name had been "Americanized" - as was typical - to John Christenson.

Omaha, Nebraska in 1876

By 1880, 182,000 people (2.7% of the U.S. population) had been born in Norway. In a ranking of top 10 countries of origin that year, Norway was number 6 (and Sweden was number 5.) While no further trace has been found of Johan and Sørine after 1880, their son Lars Martin would eventually follow suit with many other Norwegian-Americans and settled in Oregon on the Pacific coast. Later his descendants moved on to California and I have greatly enjoyed e-mailing back and forth with them and also providing them with family trees and research I've done on both Johan and Sørine's ancestors, interpreting parish records and censuses to give them greater insight in to their family history.

Between 1830 and 1900, approximately 522,000 Norwegians traversed the Atlantic to come to the United States. In 1910 1,000,000 Americans identified Norwegian as their ancestry, a number which had exploded to 4,600,000 by 2009. Norwegian-American culture seems to have stood the test of time as well as periods of Americanization that might otherwise have erased cultural ties to the old fatherland. World War I was one such period, where Norwegians - considered to be part of the great Gothic family - faced renewed discrimination due to being lumped together with Germans. Consequently, Norwegian ties and traditions were somewhat subdued during that period, which some argue accelerated the Norwegian-Americans' proper integration in to the American melting pot. As we continue to be captivated by these descendants of our ancestors, they seem to be equally captivated by us. They truly appreciate their heritage because it is something that defines them as something unique in an otherwise great mass of people. And I look forward to continuing to traces branches of my family across the pond in the years to come!

søndag 3. februar 2013

Fabrikkpiker og gamle fotografier

Jeg bestemte meg for at første ordentlige innlegg i bloggen skal handle om fabrikkpiker... og menn. Min tipp-oldemor var nemlig en såkalt fabrikkpike. Først litt bakgrunnsinformasjon...

Inga Marie Andresen (1879-1936) ble født i Såner, nær Vestby i Akershus, et resultat av et forhold mellom hennes mor Karen Marthine Johansdatter og August Andresen - begge tjenestefolk. August var nok aldri tilstede i livet til Inga Marie, men Karen Marthine giftet seg med Ole Anton Jensen to år senere. Sånn som jeg har forstått det ble Ole Anton farsfiguren i Inga Maries liv. Ole Anton og Karen Marthine fikk også tre barn sammen.

De flyttet over fjorden til Hurum, og så senere til Kristiania hvor Inga Marie ble konfirmert på Kampen i 1894. Seks år senere var Inga Marie bosatt i Bærum og jobbet ved "Sandvikens blikvarefabrik" eller Sandvika blikkvarefabrikk som en såkalt "arbeiderske." Det var her hun traff min tipp-oldefar, Oskar Marinius Andersen (1883-1948) og de giftet seg to år senere, i 1902.

I 1900 er Inga Marie oppført i folketellingen som en av mange ugifte kvinner som jobber ved fabrikken: Folketellingen 1900.

Når jeg fant denne informasjon reflekterte jeg ikke så mye over det fordi jeg var mest interessert i flere fakta. Men etterhvert som jeg bestemte meg for å jobbe med å finne litt mer "utfyllende" informasjon kom jeg tilbake til deres tid ved fabrikken. Det var i den forbindelse jeg kom over denne siden hvor biblioteket i Bærum beskriver forholdene ved fabrikken og også lenker til den aktuelle folketellingen som lister opp Inga Marie.

Når jeg så nærmere på bildene på den siden syntes jeg at jeg vagt kunne se noen kjente mennesker i gruppen med arbeidere... Så jeg spurte biblioteket om jeg kunne få tilsendt en større kopi, og det fikk jeg!



Bildet er fra 1904. Først og fremst så jeg at min tipp-oldefar Oskar Marinius står nesten bakerst i midten med grå jakke og hatt, til høyre for gutten med uklart ansikt. Inga Marie er ikke på bildet, men på det tidspunktet var nok hun hjemmeværende med deres første sønn, født 1903.

Men det var flere ansikter på bildet som var kjent. I midten ser man en dame med en bluse med horisontale striper. Det var faktisk den som fikk meg til å se nærmere på bildet. Og riktig nok hadde jeg sett henne før. Fra Oskar Marinius og Inga Maries fotoalbum:





Jeg hadde trodd at dette var slekt av Oskar Marinius eller Inga Marie, men det viser seg da at det antageligvis er en venninne fra fabrikken. I midten av det andre bildet ser man også en annen kvinne som er på gruppebildet fra fabrikken. Så kanskje det er flere?

Ganske riktig. Til venstre for kvinnen med den stripete blusen i gruppebildet står en annen dame som også går igjen i det gamle albumet. I det tredje bildet her poserer hun sammen med Inga Marie: 
 


Så har man diverse andre kvinner jeg kjenner igjen fra gruppebildet:


I 1910 ble det tatt et annet gruppebilde av arbeidere ved fabrikken:


Mannen på bakerste rad, andre fra høyre, kjenner jeg også igjen fra albumet, på et bilde sammen med Oskar Marinius:

Med tanke på at Oskar (høyre) poserer med denne mannen, og Inga Marie poserer med den damen over, er det noen logiske muligheter. Bildene er tydeligvis tatt hos samme fotograf, antageligvis på samme tid. Kanskje de er tatt i forbindelse med et bryllup? Enten kan de være tatt i forbindelse med Oskar og Ingas giftemål, eller så kan det hende at Oskar og Inga var forlovere i disse personenes bryllup.

I 1916 sluttet Oskar i sin jobb ved fabrikken og begynte å jobbe som vaktmester ved Stabekk skole.

Hvem alle disse menneskene på bildene er er fortsatt et mysterium som kanskje blir løst med tiden. Jeg tenkte i alle fall at hvis jeg la de ut her så kan det kanskje hende at noen kommer over de og kjenner igjen disse personene!

Velkommen!

Velkommen til min blogg!

Lite original som jeg er har jeg valgt å gi den navnet "Familie og Slekt," som er den samme tittelen som jeg har på nettstedet mitt http://www.glasoe.org.

Jeg har holdt på med slektsforskning på amatørbasis i litt over halvannet år nå, men føler at jeg har gjort store fremskritt i å dokumentere mine aner. Selv i ung alder var jeg interessert i slekta og veldig nysgjerrig, men det var ikke så mye som var kjent for meg.

I voksen alder ble interessen vekket på nytt, men det ble med tanken fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå fram for å finne informasjon. Da jeg fant et bilde av min bestefar på nettet begynte jeg å oppsøke nettsteder relatert til slektsforskning, blant annet http://www.disnorge.no. Der fant jeg nyttige tips for å starte og vips så var jeg igang.

Denne bloggen vil primært ha innlegg hvor jeg beskriver mine fremskritt i slektsforskningen, samt tanker rundt familie og slekt. Jeg håper jo kanskje at etterlysninger til tider kan hjelpe meg til å komme i kontakt med fjern familie, derfor vil enkelte innlegg være på engelsk!