Historiske kart over bebygde strøk på Finn.no

I noen år nå har Finn.no sin karttjeneste hatt historiske flyfoto fra flere steder i landet, spesielt fra de større byene. Blant annet har det vært mulig å se flyfoto av Oslo fra i dag og tilbake til 1937 med hopp på rundt 10-25 år mellom hvert bilde.

Nå ser det ut til at de har lagt til en ny funksjon, men jeg er litt usikker på nøyaktig når dette kom på plass. Kart, spesielt fra byer, er også nå tilgjengelig. I Oslo kan man nå se bykart fra 1938, 1901, og 1881. 

Flyfoto Oslo fra 2013

Historisk kart av Kristiania fra 1901

Litt avhengig av hva man fokuserer på og zoomer inn på finnes det også noen lokale utsnittskart, blant annet Bygdøy i 1898, Skøyen-Lysaker i 1905, Holmenkollbanen i 1905, og så videre. Jeg sjekket også Halden, hvor kart fra 1905 og 1886 er lagt ut, tilsvarende fra små byer som Tvedestrand.

Noen av de eldste kartene er ikke 100% nøyaktige med hensyn til plassering av hus, men det er så godt som. Definitivt en morsom måte å finne fram til gamle adresser i slektsdatabasen og ta en titt på plasseringen i forhold til dagens bylandskap uten å måtte sammenligne to bildefiler side om side for å finne fram.

Restaurerte bilder og fortiden i farger

Det har ikke vært så mye nytt å blogge om ettersom jeg har vært opptatt med arbeidet på slektsboken jeg beskrev i forrige innlegg. Men på si pusler jeg litt med bilderedigering og lignende. Jeg drev mye med dette i forbindelse med andre hobbyer jeg har lagt på hylla, så det er gøy å av og til eksperimentere med det i forbindelse med slektsgranskingen.

Der hvor jeg har hatt mest nytte av det er egentlig reparering av gamle bilder som har skader og lignende. Det først eksempelet viser et typisk bilde trykket på pappkort, tatt cirka 1898. Det er min tipp-tipp-oldefar sammen med tipp-oldefar antageligvis i forbindelse med sistnevntes konfirmasjon. Jeg ønsker å benytte det i boken men var misfornøyd med skadene på overflaten, så da var det greit å kunne pusse det opp litt.

Før

Etter

Jeg har ikke tatt med bryet med å fikse absolutt alt av skraper og feil, men de aller største skavankene er borte.

Videre redigerer jeg en del gamle bilder og gir dem farger. Dette er ikke noe jeg benytter i boka eller setter inn i slektsprogrammet, men gjør mest for moro skyld. Det pirrer fantasien og gjør fortiden litt mer levende og ekte for meg.

Portretter eller bilder som fokuserer mest på personer er enklest, men av og til begir jeg meg ut på bilder tatt utendørs i naturen. Det er vanskeligere på grunn av detaljene og nøyansene, men resultatet blir ganske greit.

Det får heller bli litt mer blogging når jeg har noe konkret å skrive om! :)

Slektsbok del II

På slektsbloggen Barnas Hjerter Til Fedrene har Cathrine skrevet en serie på ti innlegg med forskjellige tips til hvordan man kan skrive en slektsbok. Hvis man er interessert i å begynne på et slikt prosjekt er det absolutt verdt å ta en titt der. Jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker rundt min egen tilnærming til slektsboka jeg jobber med.

Jeg har brukt ganske mye lengre tid enn forventet på dette prosjektet, men det hadde litt med at jeg etter hvert fant ut at det jeg hadde skrevet de første månedene funket best som et rammeverk og utkast til bokens struktur. Nå som jeg er i innspurten begynner det å ligne mer på en samling med sammenknyttede biografier isteden for helt separate faktaoppramsinger om en rekke personer.

Å skrive en slektsbok kan gjøre slekta mer livlig og ekte

 1 - Struktur

Jeg valgte to tipp-tippoldeforeldre som utgangspunkt for boken: Johan August Andreasson og Marie Elisabeth Ström. Disse to innvandret fra Krokstad i Sverige på 1870-tallet og giftet seg i Halden. Grunnen til at jeg valgte nettopp disse var fordi jeg hadde sporet opp nesten alle etterkommere av dette paret, og det er kanskje den delen av slekten jeg føler nærmest tilknytning til. Jeg følte også at historien hadde en slags naturlig start med deres innvandring, og det var en rekke fascinerende personer blant deres etterkommere og inngiftede personer.

I utgangspunktet skrev jeg et grovt utkast i Microsoft Word hvor jeg strukturerte alt jeg hadde om hver person på egne sider og så ramset opp fakta. Men etter hvert fant jeg ut at jeg ville ha litt mer utdypende informasjon om utvidet slekt av de to innvandrerne, så slik er nå boken strukturert:

Kapittel I

- Introduksjon - Generelt om slektsgransking, forklaring rundt bokens format, gamle ord og uttrykk, samt forklaring av slektsforhold. I det sistnevnte delen forklarer jeg fks hvordan man regner ut slektsforhold mellom to personer omtalt i boken (felles ane definerer hvorvidt man er tremenning, firmenning etc.)

- Kart over områdene de kom fra.

- Slekten Andreasson  - Tre generasjoner tilbake i tid for Johan August, samt hans søsken og deres etterkommere. Bilder, kjappe fakta, eventuelle interessante/kjente etterkommere av søsken, i hvilken grad de hadde kontakt med vår gren av slekta.

- Slekten Ström - Samme som over.

Eksempel på sidene om søsken av tipp-tippoldeforeldrene mine.

Kapittel II

- To separate biografier: en for Johan August, og en for Marie Elisabeth. Deres respektive barndommer, og så deres liv sammen fra forskjellig perspektiv. I Johans tilfelle skriver jeg mer om daglig arbeid, flyttemønster osv, mens for Marie skriver jeg om kvinners roller i samfunnet, litt om barnesykdommer, og hva kvinner på den tiden gjorde. I hennes del dro jeg god nytte av diverse kilder som omtaler nettopp slike ting og gir en god del innsikt i det daglige liv.

Kapittel III-VI

- Fire kapitler hvor hvert kapittel er dedikert til ett av parets voksne barn, og deres etterkommere. Lengde varierer avhengig av hvor mange etterkommere de fikk, og hver person får egen biografi. Her er det organisert seksjonsvis etter hvor i etterkommerrekken de befinner seg og generasjonsvis. Jeg skriver kun biografi hvis en person er gått bort, ellers omtales folk kun i lister.

- Inngiftede personer, dvs. ektefeller av slektninger, har egen biografi som også inkluderer et anetre med to generasjoner bak i tid. Dette gjorde selvfølgelig at jeg fikk litt mer å gjøre. Hvis det ikke er nok informasjon å oppdrive om en inngifta person inkluderer jeg heller det jeg har i en annen biografi. Fks var min tipp-oldefars bror, Johan Arnt, gift to ganger men fikk ingen etterkommere. Siden jeg vet svært lite om Johan Arnt og enda mindre om hans koner, så blir de omtalt eksklusivt i hans biografi. 

Anetavle og bilde av foreldrene i selvstendig biografi til inngiftet person.

 2 - Design

Som nevnt skrev jeg boken i Microsoft Word. Dette gjør jeg fortsatt, mest fordi det er et veldig nyttig redskap for tekstbehandling. Men når seksjoner er ferdig overfører jeg alt til Adobe InDesign. InDesign er et meget profesjonelt program som benyttes til design av bøker, magasiner, osv. Det er spesielt nyttig når man arbeider med kombinasjon av bilder og tekst, og man kan opprette maler som kan benyttes i forskjellige deler av dokumentene og kan lett justeres uten å måtte gjøre mange detaljjusteringer her og der. InDesign kan være vanskelig å sette seg inn i, men har man noe erfaring med fks Adobe Photoshop er det enklere. Dessverre er ikke programmet gratis, så det koster en sum i måneden å bruke.

Det som også er greit med InDesign er at jeg kan seksjonere boken kapittelvis i forskjellige dokumenter, og så kombinere alle til slutt i et bok-dokument. Dette gjør ting lettere oversiktelig mens jeg fortsatt jobber med materialet, og gjør også justering av innhold betraktelig lettere enn da jeg jobbet eksklusivt i Microsoft Word.

Det skal nevnes at InDesign har en stor ulempe: Selv om programmet har muligheten for fotnoter, har det IKKE mulighet for endnotes, som hadde vært å foretrekke i et prosjekt sånn som dette. Det finnes måter å "lage" endnotes i programmet, en såkalt workaround, men det er en ganske traurig prosess.

3 - Grafikk & Bilder

På grunn av kostnader ved trykking har jeg bestemt meg for at boken skal være kun svart-hvitt. Det hadde vært fint å kunne trykke i farger, men alt i alt føler jeg ikke at det er et stort problem.

Bilder som inkluderes i boken skanner jeg i høy oppløsning, helst bedre enn 300 dpi. Dog det skal nevnes at skitt og støv på bildets overflate kommer lettere til syne ved oppløsning på 600 og høyere. Da selv monokromatiske kan ha fks et gulskjær etterbehandler jeg alle bildene i Adobe Photoshop. Jeg sørger først for å fjerne all farge, desaturering, før jeg ser nærmere på klarheten i bildet. Ganske ofte kan det lønne seg å øke lysheten i bildet, samt kontrasten. Relativt ofte velger jeg "auto levels" som finner en brukbar balanse mellom de to. Dette sørger for at når bildet kommer på trykk vil det være langt mer fremtredene og klart enn et ubehandlet bilde.

Original - Desaturert - Justert

Når det gjelder bilder i boken velger jeg gjerne et portrettbilde som profilbilde for den omtalte personen. Andre bilder, fks av dem i dagligdagse situasjoner, kommer senere i biografien. Jeg prøver også å holde alt kronologisk i den grad (etter profilbilde) at bildene av personen da han eller hun var ung kommer først. Jeg er også selektiv i den grad at hvis jeg finner bilder hvor personen vises sammen med slektninger og familie velger jeg disse over solo-bilder. Det er mest for å skape en tilknytning mellom forskjellige personer og fremheve familieforhold og kontakt.

Da jeg har abonnement på Aftenpostens digitalutgave med arkivtilgang (noen aviser har gratis avistilgang, fks Budstikka) prøver jeg å lokalisere dødsannonser til alle biografier og tar skjermdump av disse for å inkludere sist i biografien. På et tidspunkt vurderte jeg om disse faktisk skulle inkluderes, men jeg kom frem til at dødsannonser er jo uansett noe man klipper ut og sparer på, så hvorfor ikke ta de med som et siste minne om personen.

Hvert kapittel startes med en forside (hvor jeg ikke har helt bestemt design ennå,) etterfulgt av en slags introduksjonsside med kommentarer og tilleggsopplysninger. Det kan fks være hvorfor fokus i en viss biografi er på akkurat de hendelsene, kommentar på etterkommerlister (hvis de er mangelfulle) og så videre. I bakgrunnen har jeg et slags scrapbook-lignende bilde som er unikt for hvert kapittel. Gjenstandene i bakgrunnen er gjerne relatert til den personen. Under ser man min tippoldefars introside, hvor jeg har med en pipe og tobakk, en sigaretteske, et kart over Ringerike, hans sønns ring, og så videre. Noen av gjenstandene henter jeg bilder av på nettet, men som oftest fotograferer jeg gamle arvestykker på en hvit bakgrunn som jeg så redigerer bort før jeg legger til tingen i bildet. Siden jeg ikke har noe spesielt profesjonelt kamera bruker jeg kameraet på telefonen min som tar relativt gode bilder i høy oppløsning.

        

4 - Innhold

Når det kommer til skriveprosessen sliter jeg til tider. På universitetet foregikk nesten all undervisning jeg hadde på engelsk, og da jeg begynte på dette prosjektet hadde jeg ikke egentlig skrevet på norsk på rundt 5-6 år. Heldigvis har jeg en god korrekturleser og språkvasker som skal hjelpe meg.

Innholdet og tonen i de forskjellige biografiene varierer en god del, men jeg har prøvd så godt som mulig å gjøre alt til en personlig historie for alle personene. I Johan August og Marie Elisabeths biografier handler mye om livet på flyttefot i de første 30 årene i Norge, utfordringene relatert til å være på konstant flyttefot, og så videre. Jeg syr dette sammen med større historisk kontekst hvor jeg skriver om svenskeinnvandringen til Norge på slutten av 1800-tallet, hvordan det var å bo i Kristiania på denne tiden.

Det har vist seg viktig å gjøre en god del research på mange forskjellige emner for å gi et helhetlig inntrykk. Som et eksempel har jeg brukt Statistisk Sentralbyrås årbøker en god del for å se på gjennomsnittlig inntekt innenfor diverse yrkesgrupper i forskjellige områder som en del av forklaringen på familiens forflytningsmønster. Videre har jeg studert og lest gamle bøker om arbeiderklassens livsstil i byen, kvinnens rolle i hjemmet, og generelt bosituasjonen til familien. Her var det nyttig å se på fks folketellingen 1900 og 1910 og se hvor mye familien betalte i leie sammenlignet med andre på samme adresse, hvor mange værelser og rom som var i leilighetene deres, og hvor mange som bodde på samme adresse generelt.

Siden familien flyttet til Bærum rundt 1915 og bygget hus på Haslum satte jeg meg videre inn i hvordan dette lot seg gjøre. Jeg fant mye stoff rundt godseier Tschudi som kjøpte gården Haslum vestre og utparsellerte en rekke eiendommer for meget lav pris. Det var mye stoff å ta av, både i Aftenposten, Budstikka, samt diverse lokalhistoriebøker om Bærum som ligger fritt tilgjengelig på NB.no.

I andre biografier brukte jeg samme fremgangsmåte, fks er datteren Valborg Emilies liv ved Diakonissehuset på Lovisenberg og hennes praksisperioder beskrevet i stor detalj, basert på flere bøker om diakonissenes virke. Jeg var så heldig at Lovisenberg skaffet meg hennes "CV" fra tiden der da jeg tok kontakt med dem for informasjon. Jeg skriver også om personers antrekk i forskjellige bilder hvis det er av interesse. Eksempelvis har jeg en del beskrivelser av Valborgs diakonissedrakt og generell informasjon om den, samt nevnes den påbudte midtskillen i håret. Likeså skriver jeg om tippoldefars NAF-hatt som han bruker i en god del bilder, og matrosdrakten han brukte ved konfirmasjonen.

Hvis jeg finner enkelthendelser i en persons liv bruker jeg som regel en del plass på å utbrodere dette. En inngift sjømann i familien ble torpedert rett før krigen kom til Norge, og det er en del informasjon å hente i aviser og på nettsteder som kan flettes sammen til en ganske fascinerende historie.

"The 5 Ws" var noe en meget dyktig amerikansk foreleser og professor på UiO drillet i meg når det kom til å skrive. Det er egentlig stikkord som man tar i betraktning når man skriver om et emne, som da skal sørge for korrekt fokus. Nå skal det sies at å skrive en slektsbok betyr jo at man har med en del informasjon som kan virke ganske triviell for de fleste utenforstående, da disse ikke er publikum, men det er noe å ha i bakhodet uansett.

Who is it about?

What happened?

When did it take place?

Where did it take place?

Why did it happen? (Why does it matter?)

Avslutningsvis kan jeg si at arbeidet med boken har gitt med en langt bedre forståelse av min egen familiehistorie. Det at jeg har måttet gå i dybden for å danne et helhetlig inntrykk av hver enkelt person har vært nyttig. Selv om det startet som et prosjekt hvor jeg skulle vise slekta hva jeg hadde funnet ut har det også fungert som en slags studie av disse personene hvor jeg har måttet grave, og også funnet ut mye som jeg ellers ikke hadde tenkt på. Selv for amatører som meg selv kan det absolutt anbefales å prøve seg på å skrive en bok. Og hvis du bestemmer deg for å gjøre det, ta så en titt på Cathrines tips.  

Starten på slektsgransking og et lite stykke arvegods

Den 14. september fylte jeg 30 år, og det markerer også tre år siden jeg først begynte å kikke i slektshistorien. Men når jeg tenker tilbake begynte det jo egentlig mye tidligere. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker rundt dette, samt en meget spesiell bursdagsgave jeg fikk i år.

Slekta interesserte meg også da jeg var liten, men det var jo begrenset hva man forsto. Min farmor og fars stefar levde, og lever fortsatt. Men på mors side gikk mange av de eldre generasjonene bort ganske tidlig i mitt liv. Jeg har noen vage minner, mest inntrykk, av min oldemor Dagny Dahlboe Andersen som døde da jeg var bare to år gammel. Morfar Cato Dahlboe Andersen døde da jeg var fire og et halvt, og jeg kan fortsatt huske at han tok meg med i grøntområdet bak blokkene han bodde i på Østerås i Bærum, hvor vi plukket nøtter. Det andre minnet av han er fra tiden han lå i senga på sykehuset, døende av kreft, og uten hår på hodet. Tydeligvis var dette noe som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Mormor husker jeg ganske godt, da jeg var nesten åtte år da hun gikk bort. Jeg kan huske hennes væremåte, stemmen hennes, sørlandsdialekten, og humoren.

Jeg har nesten vært mest nysgjerrig på mors slekt enn fars, kanskje fordi jeg ikke har hatt ordentlig tilgang til disse menneskene i en alder da man faktisk skjønner hva som skjer rundt en. Da jeg var liten hørte jeg ofte historien om hvordan morfar Cato ville at jeg skulle hete Marius, fordi det var navnet på hans morfar. Og etter at jeg ble født ombestemte foreldrene mine seg, og han ble meget skuffet.

Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg vel å spørre litt om slekta, men det var vel ikke så mye som ble sagt, eller i alle fall ikke som sank inn. Det som faktisk vekket interessen min var en tegneserie. Da jeg gikk på barneskolen begynte Donald Duck & Co å gi ut den oversatte versjonen av Don Rosas episke saga om onkel Skrue McDucks liv. Denne fortellingen gikk over flere år, fortalt i tolv deler som dekket forskjellige epoker i hans liv, i historiske tider med en setting i faktiske historiske hendelser. Rik på detaljer, med fantastisk tegnekunst, og med fokus på familieforhold, fungerte denne tegneserien som en slags introduksjon for meg.

Skrue reflekterer på familiens verdi etter å ha kastet ut sine søstre

Stort var det da en utgave av bladet inkluderte en plakat med Donald Ducks slektstre.

Siden jeg var veldig glad i å tegne da jeg var ung førte dette til at jeg laget mitt eget slektstre. Det aller meste av det var ren fiksjon i generasjonene bak besteforeldrene mine, og jeg tror ikke jeg hadde helt styring på slektsgrenene  (det var nesten som å ukritisk ta informasjon fra Geni, hirr hirr) men det hadde i alle fall fått meg interessert Kanskje denne tegneserien kunne fungere som et pedagogisk virkemiddel og introduksjon for alle med et håp om å få de yngste i familien interessert i det vi, med denne hobbyen, legger ned så mye tid i?

Jeg fikk en sølvring med initialene til min oldefar, Osvald Marinius Andersen, av min mor. Han døde i 1949, bare 46 år gammel, og etter hans død gikk oldemor med den. Denne gikk jeg med daglig mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Men på våren 2004 ble huset pusset opp, og jeg og min far flyttet daglig fra rom til rom etter hvert som oppussingen avanserte. Ringen forsvant! Jeg var overbevist om at en håndverker hadde tatt den fra hylla hvor jeg sist hadde sett den. Vi lette over alt i huset senere, men ringen var borte. Jeg fikk senere en ring med mine egne initialer på, men det var ikke det samme i mine øyne.

I ettertid, spesielt etter at jeg seriøst begynte å undersøke slekta med folketellinger, kirkebøker, og alt som hører til, har jeg ofte tenkt på ringen. Hvis den betydde noe for meg da, en tid hvor jeg visste svært lite, hva ville den bety for meg nå som jeg faktisk vet noe om personene den stammet fra.

Så på søndag fikk jeg gaver av mine foreldre, blant annet en liten boks. Far sa det var en liksom gave for moro skyld. Jeg åpnet den, og der var ringen. 10 og et halvt år etter at den forsvant, fant han den på selve fødselsdagen min mens han ryddet i en svært rotete skuff. Tror det må være den beste gaven jeg har fått på lenge!  

Konfirmasjonsbilde

Det har vært stille på bloggen det siste halvåret, dessverre.

Innenfor slektsforskningen de siste seks månedene har jeg konsentrert meg nesten eksklusivt om morfars slekt for å gjøre slektsboka jeg jobbet med mer utfyllende og givende. Jeg kommer til å skrive en del om denne boken og personene den omhandler i innlegg framover, og jeg starter her.

Noe av poenget med en slektsbok, slik som jeg ser det, er at det skal være mer enn kun kalde fakta om hvor personene bodde og datoer de ble gift, konfirmert, og så videre. Jeg ønsker å vise individene, noe jeg føler kommer godt frem ved å ha bilder som passer inn i biografiene. Men jeg syntes også det er viktig å fremheve samholdet i slekta der det er mulig. Det vil si at hvis jeg har et bilde av en person som omtales, velger jeg ofte de fotografiene som viser dem sammen med ett eller flere andre medlemmer av slekta. Nettopp fordi jeg mener dette viser dem som en del av slekta, og ikke bare et separat individ som kunne vært hvem som helst. Derfor er det ekstra spennende hvis bildene viser personer som er litt utenfor den umiddelbare familien (som søsken og foreldre,) men kanskje mer perifere slektninger som kusiner, tremenninger, osv.

I mine tipp-oldeforeldres fotoalbum, hvor de fleste av bildene er fra 1890-tallet ut til 1920-tallet, trykket på papp, har jeg gjort mye research og tatt kontakt med fjern slekt i håp om å kunne identifisere flere personer. Det har vært vanskelig fordi det er kun en håndfull som faktisk har navn på baksiden, så mye detektivarbeid har vært nødvendig. Men det går fremover, og nå er det faktisk en majoritet som er identifisert. I går fant jeg ut av en person som opptrer på to bilder i albumet.

Dette kunne være hvem som helst, og det var mange potensielle kandidater. Men blant den store samlingen bilder jeg fant før jul var dette bildet innkludert:

Gutten til høyre er min oldefar, Osvald Marinius Andersen (1903-1949). På grunn av antrekket på bildet og hans alder konkluderte jeg med at dette måtte være hans konfirmasjonsbilde. Men hvem var jenta, og hvorfor er hun på bildet sammen med han?

Jeg sjekket først blant hans kusiner men fant fort ut at ingen stemte overens aldersmessig. Jeg begynte så å gå gjennom mer perifere slektninger av han, og til slutt fant jeg en som var født samme år. En kusine av Osvalds far ble også født i 1903.

Så da gikk jeg inn i kirkeboka for Østre Bærum i 1918 da oldefar ble konfirmert og sjekket listene over konfirmerte jenter. Og vips, der fant jeg henne på samme dato. Jeg kan da med ganske stor sikkerhet konkludere at jenta på bildet er en kusine av Osvalds far, og hun het Elvira Miranda Strøm (1903-2001), senere gift Karlsen.

Elviras far - Osvalds grandonkel - var Julius Efraim Johannesson Ström (1857-1940) som kom til Norge fra Krokstad sogn i Sverige sammen med sine søsken på 1870-tallet. Julius var fadder ved dåpen til Osvalds far og holdt kontakt med familien i Bærum over årene, til tross for at han flyttet til Narvik i Nordland tidlig på 1900-tallet. Jeg er usikker på når familien flyttet fra Narvik og tilbake til Oslo-traktene, men det som var interessant her var at Elviras bopæl ved konfirmasjonen er oppført som Stabekk skole, som er hvor Osvald bodde med sine foreldre (faren var vaktmester der.) Det betyr at enten losjerte hele familien Strøm hos Osvald og familien, eller så lot de Elvira bo der en periode mens hennes foreldre fortsatt bodde i Narvik.

Elvira var et av Julius Ströms tolv barn, hvorav elleve overlevde barndommen. To av hennes søsken utvandret til USA mens resten forble i Norge. Hennes bror, Julian Strøm, var kjent som skuespiller og for sine dukketeater, og Elviras niese var Birgit Strøm som var dukkefører for Titten Tei og Bamsen Theodor.

Til tross for at familien Strøm kun er nevnt over noen få sider innledningsvis i slektsboka vil dette konfirmasjonsbildet av Osvald og Elvira gi mer kjøtt på beinet når det gjelder å fremheve kontakten mellom slektsgrenene.  

Familiene Andersen og Dahlboe på tur - Bilens rolle i familien på 1930-tallet

Da jeg først begynte med slektsforskning som hobby hadde jeg kun et fotoalbum av min mors slekt, Andersen-familien, og det meste av bilder var fra århundreskiftet, trykket på papplater. Allikevel var det noen få bilder fra 1930-årene av familiene Dahlboe og Anderse på tur, det vil si mine to oldeforeldre Osvald Andersen og Dagny Dahlboe, sammen med sine foreldre. Jeg gikk ut ifra at det var et visst samhold mellom de to familiegrenene fra hva jeg kunne se. Oppdagelsen av flere fotoalbum og samlinger rett før jul bekreftet dette. Jeg har gått gjennom hundrevis av bilder av familien på 1920- og 30-tallet og det virker som at familiene Andersen og Dahlboe hadde god kjemi, og kontakten var ikke begrenset til bare mellom Osvald og Dagnys foreldre, men også til utvidet slekt.

Fra venstre bak, to par tipp-oldeforeldre, Marius og Anna Louise Dahlboe, og Oskar og Inga Andersen. Foran: oldemor Dagny Dahlboe og hennes bror Johan Dahlboe.

I arbeidet med slektsboken om familien Andersen har jeg viet en del plass til automobilens rolle i dette samholdet. Andersen-slekta bodde primært i Bærum - spesifikt Stabekk - mens Dahlboe var bosatt i Nittedal, en god distanse i en tid da bilen ikke var allemannseie. Så jeg begynte å lure litt på hvordan det hadde seg at familien kunne ha råd til bil på denne tiden. Marius Jensen Dahlboe var en prominent modellsnekker ved Strømmen Verksted, drev småbruket Dahlboe ved Nittedal kirke, og hadde en stor flokk hjemmeværende unger som kunne bidra til familieøkonomien. Så der var det egentlig ikke tvil om at det med bil var mulig. Bileierboka fra 1930 avslører at Marius eide en bil så tidlig som da. Strømmen Verksteds internavis beskrev Marius' historie da han pensjonerte seg i 1948 etter 39 år ved arbeidsplassen:

"Han tok toget til Grorud og måtte gå derfra. Det er nemmelig like langt fra Nittedal kirke til Lillestrøm og Strømmen som til Grorud. Han kunne naturligvis ikke gå hjem hver kveld. Dette holdt han på med til 1909 da han begynte på Strømmens Værksted. Veien var jo fremdeles lang, men han sparte jo togreisen og nå benyttet han sykkel, som også gjorde det en del lettere. Men når snøen ble for dyp tok han skiene fatt. Og da hadde han nok en stri tørn mangen gang for å komme tidsnok til arbeidet. Men da kom han så svetten silte, men alltid i godt humør. På vinterstid hadde han et rom i Amb-gården hvor han kunne være når føret var for tungt.

Men ved siden av sitt arbeid på verkstedet og den lange veien, drev han sin gård fram til et mønsterbruk. I 1919 fikk han diplom og 40 kroner fra Den Kongelige Norske Regjeringens Landbruksdepartement for godt arbeid. Han måtte arbeide til langt på natt og søndag med.

Men bruket ble større og familien vokste. Han har ti barn, fem døtre og fem sønner. Dahlbo ble eldre og sykkelen gammel. Så en dag kom han til arbeidet kjørende med hest og vogn. Når han kjørte selv gikk hesten på gårdsplassen utenfor modellverkstedet. Men nå hadde han jo flere sønner og de kjørte ham ofte fram og tilbake. Men hesten ble gammel også og Dahlbo syntes det gikk for smått. Så en vakker dag kom han bilende, en av sønnene kjørte ham fram og tilbake fra verkstedet."

Men hvordan hadde det seg med Oskar Marinius Andersen, min tipp-oldefar, som var vaktmester ved Stabekk Folkeskole. Jeg så egentlig ikke for meg at en vaktmester på denne tiden var typen som hadde råd til egen bil. Jeg bestemte meg derfor for å undersøke Oskars økonomi litt nøyere, fordi det virker som en interessant del av hans historie.

Ved hjelp av Asker & Bærums Budstikkas gratis arkiv fant jeg en artikkel fra 1921 hvor Oskars lønn ble diskutert. Det viser seg at i tillegg til det å jobbe som Stabekk Folkeskoles vaktmester var han også "bademester" ved Stabekk folkebad, en stilling som tydeligvis var tilknyttet skolen. I 1921 fikk han da utbetalt 3000 kroner i biinntekt i denne stillingen. En henvendelse til Stabekk skole og så Bærum kommune førte til et treff i deres arkiver hvor Oskar i 1916, kun 6 måneder etter å ha blitt ansatt som vaktmester, sendte et brev til Bærum formannskap hvor han forlangte lønnsforhøyelse for å dekke visse utgifter assosiert ved stillingen. Han nevner også i brevet at siden folkebadet ikke var operativt hadde han mindre lønn enn forventet. Selv om dette ikke sier meg noe spesifikt om hva hans totaltlønn var på denne tiden, vet jeg da i alle fall at han hadde en ganske sjenerøs biinntekt og at han var opptatt av familiens økonomi. Jeg har prøvd å finne ut av hva en vaktmester kan ha tjent på denne tiden, men dessverre inngår ikke dette yrket i de generelle oversiktene fra SSB.

Mine tipp-oldeforeldre Oskar og Inga Andersen, samt min morfar Cato Dahlboe-Andersen, i bilen på starten av 1930-tallet.

I familiebildene er bilen til Oskar prominent. Det var et statussymbol på 1930-tallet. Og hvorfor ikke? Jeg måtte gjøre litt "research" og fant ut at Statistisk Sentralbyrås gamle bøker angående transportmiddel var en god kilde for å gi litt historisk kontekst. "Automobilen" kom til Norge i 1895, og i 1899 hadde man to registrerte motorkjøretøy registrert på landsbasis. Over de påfølgende tiåret så man en gradvis innføring av biler til landet, dog med en viss stagnasjon under første verdenskrig som varte fra 1914 til 1918. Fra 1919 økte bilimporten betraktelig før nok en stagnasjon under andre verdenskrig fra 1940-1945. Men en bil kan ikke sies å ha vært allemannseie selv på 1930-tallet. I 1930, da Norge hadde en befolkning på 2 800 000 innbyggere, var det kun 52 000 kjøretøy registrert på landsbasis, og kun 22 400 av disse var oppført som personbiler for egen transport.

Fra venstre, mine oldeforeldre Osvald Andersen og Dagny Dahlboe, og mine tipp-oldeforeldre Inga og Oskar Andersen.

Rak i ryggen, med yrkesstolthet og glede over sitt framkomstmiddel, poserer herr vaktmester Andersen og nær familie stadig ved bilen på familiefoto. Jeg er ingen ekspert på biler hans, men ut ifra gamle Fordreklamer den ser ut til å være en 1931 Ford modell A Phaeton kabriolet med fire dører. 

Den hadde registreringsnummer C-3371 og ble antageligvis anskaffet tidlig på 1930-tallet. Den var ikke registrert i 1930, men ble antageligvis kjøpt i løpet av 1931 eller 1932. Det var i alle fall før 1936, for hans kone Inga Marie figurerer på mesteparten av bildene, og hun gikk bort i 1936. Gjennomsnittsprisen på en ny personbil i 1938 var 5 700 kroner, noe som tilsvarte omtrentlig halvannen årslønn for en vanlig veiarbeider. I Budstikka i 1932 finner man denne reklamen som sier noe om prisnivået på en slik bil (5730-6355 avhengig av motor,) og det å eie en personbil må ha vært stort:

Oskar figurerer ofte på bilder med en NAF-hatt, og har også NAF-symbolet i grillen på bilen, samt en liten NAF-vimpel på den. Jeg bestemte meg for å kontakte NAF for å finne ut av litt av historien rundt disse tingene. Jeg fikk meget positivt svar hvor de syntes det var gøy å se de gamle bildene jeg hadde sendt dem. De scannet og sendte meg en kopi av flere sider fra en NAF-jubileumsbok som forklarer noe av historien rundt hatten og andre symboler.

Oskar Andersen med NAF-hatt, tidlig på 1930-tallet.

"Det første emblem forbundet fikk var luemerket, som ble vedtatt på den konstituerende generalforsamling i 1924. Det har holdt seg uforandret siden. Vognmerket kom samme år ... og man fikk en medlemsnål etter samme mønster som vognmerket. I 1929 fikk man to forskjellige vognmerker, som vist løven med hjulet, som siden ble N.A.F.s symbol. Disse vognmerker fikk ikke stor utbredelse, men de dannet grunnlaget for det emblem som siden er blitt benyttet på alle publikasjoner, på brevarkene osv. I 1937 fikk det store vognmerke i emalje sin endelige form, og samtidig fikk man det forniklede vognmerke, som fremdeles er i bruk. Begge disse vognmerker er blitt meget populære og vil forhåpentlig forbli uforandret for all fremtid. Nålen har vært uforandret fra 1930. Den første vimpel var blå med initialene i gult. Vimpelen fikk sitt nåværende utseende i 1930."

Oskars Ford åpnet dørene for en mer moderne og - kan man trygt anta - luksuriøs livsstil for familien Andersen. Den gjorde det mulig for den nærmeste familie å dra på utflukter i helgene og på sommeren, og besøke slekt som bodde lengre unna. Over en rekke bilder kan man se at familien også dro på langturer til steder som lå langt unna både Bærum og Nittedal. Blant annet finner man bilder av familiene Dahlboe og Andersen ved Eidsborg stavkirke i Tokke i indre Telemark, samt Høydalsmo kirke i samme område. Disse identifiserte jeg noenlunde lett. Jeg søkte etter stavkirker i Norge og gikk så systematisk gjennom bilder av alle stavkirkene til jeg fant en som var lik. Med Høydalsmo så jeg på klærne familien gikk i og gikk ut ifra at det var samme turen, så jeg søkte på kirker i samme nærområde inntil jeg fant bilde av en som var lik. Jeg må innrømme at Fredriksten festning i Halden i Østfold måtte jeg ha hjelp med, og fikk da assistanse på DIS slektsforum.

Familiene Dahlboe og Andersen på besøk hos Oskars kusine i Tønsberg.
Fra venstre: Alfred Fenbow (bak), Anna og Marius Dahlboe, Inga Andersen (bak), Johan Dahlboe, Oskar og Osvald Andersen, Eva Fenbow.

Ved Eidsborg stavirke i Tokke i Telemark.
Fra venstre: Oskar og Inga Andersen, Johan Dahlboe, Osvald Andersen, Marius og Anna Dahlboe.

Ved Høydalsmo kirke i Tokke i Telemark sammen med ukjente mennesker.

Ved Fredriksten festing i Halden i Østfold. Klokketårnet er synlig på toppen i bakgrunnen. Rett bak familien er kommandantboligen (venstre) og nedre magasin.

Arbeidet med slektsboken har vært "learn as you go." Det jeg har funnet ut at det er viktig å bygge et sammenhengende narrativ. Fra å starte med cirka to sider om Oskar er seksjonen om han nå utvidet til nærmere ti sider (inkludert enkelte bilder.) Jeg begynte med grunnleggende fakta som jeg har funnet i de vanlige kildene slektsforskere benytter seg av, sånn som kirkebøker, skifteprotokoller, og folketellinger. Dessverre har ikke bygdebøker vært til nytte her fordi familien har vært "på vandring" og var svenske immigranter som bodde i bystrøk, men avisarkiver slik som Budstikka og Aftenposten har vært svært nyttige. I tilfellet Oskar har jeg også hatt nytte av bøkene om Stabekk Folkeskole, Bærum biblioteks samlinger, og også SSBs historiske statistikk og fakta. Alle disse kildene kombinert har gitt meg mulighet til å si noe om familiens økonomiske situasjon, arbeidsliv, livsvilkår, samt latt meg plukke opp små detaljer og fakta her og der som har hjulpet meg danne et helhetlig inntrykk av personene underveis i skriveprosessen.

I et senere innlegg skal jeg legge ved noen lenker til nettsteder jeg har funnet nyttig i denne prosessen. 

Eva Fenbow comes to life

Jeg har ikke tatt meg tid til å blogge noe særlig i det siste, men så har det vel egentlig ikke vært så mye nytt å skrive om. Men nå kan jeg i alle fall skrive en liten oppdatering på hva jeg har funnet ut den siste tiden. Jeg kommer til å dele det opp i flere innlegg framfor å presse alt inn i det samme, så her er første del!

Jeg har skrevet om Eva Alice Andresen, kjent som Eva Ormonde eller Eva Fenbow, i tidligere blogginnlegg. Hun var kusinen til min tipp-oldefar Oskar Marinius Andersen, og niesen til min tipp-tipp-oldefar Johan August Andersen. Det lille jeg visste var at hun opptrådte på Parktheateret i Kristiania rundt 1915 og senere under navnet Eva Ormonde, før hun senere giftet seg med engelskmannen Alfred James Fenbow. Postkort og bilder tyder på at disse to hadde et slags reisende sirkus som de kalte "The Fenbows" på 20- og 30-tallet. Bortsett fra det fant jeg bare en enslig Eva Fenbow i en telefonkatalog over Tønsberg fra 50-tallet (hvor jeg visste en del bilder av henne var blitt tatt,) samt noen notiser i Aftenposten fra 70-tallet da "Eva Fenbow-Lie" fylte år. Jeg hadde også funnet henne i DIS-gravminner, begravd i Tønsberg på slutten av 80-tallet uten noen spesifikk dødsdato.

Eva fotografert i Tønsberg

For cirka en måned siden fikk jeg en mail med kommentar angående noe av innholdet på nettstedet mitt, nemmelig etterlysningen jeg hadde på Eva. Mailen kom fra en hyggelig dame fra Tønsberg. Hun var ikke i slekt med Eva, men hennes mormor hadde vært på et sykehjem i Tønsbergtraktene på 80-tallet samtidig som Eva. Visstnok hadde Evas boblende personlighet gjort et inntrykk på denne damen, og hun hadde kommet over nettsiden min da hun googlet "Eva Fenbow" nå nesten 30 år etter Evas død, i håp om å finne ut mer. Hun kunne fortelle meg at Evas mann, Alfred Fenbow, døde nokså tidlig og at Eva senere hadde giftet seg på nytt med en mann som het Lie. Derav Eva Fenbow-Lie. Etter Alfreds død, og antageligvis etter at tivoliet/sirkuset deres tok slutt, måtte Eva klare seg økonomisk ved å ta strøjobber i Tønsberg, blant annet i butikker. Mot slutten av livet fikk Eva slag og ble sittende i rullestol, men hun var visst fortsatt veldig utgående person. Her er noe av hva jeg ble fortalt om Eva:

"Jeg ler når jeg tenker på henne. Hun levde på svart kaffe, rød rullings og sjokoladekake. Jeg bakte omtrent en langpanne med sjokoladekake hver 14 dag. Spennende å høre henne fortelle historier fra tiden som linedanser i cirkus Fenbow. Hun fortalte noen historier og viste meg noen fotografier hvor hun var sammen med da kronprins Olav. Utrolig spennende liv den damen hadde hatt. ... Hun bodde i England, tror det var Sommerset og de opptrådte rundt i England. Det var der  hun ble kjent med Olav. ... Når jeg kom brukte hun å si : 'å..Faen er det deg da' også lo hun så den lille kroppen ristet. Litt uvanlig utrykk fra en 90 åring, men ikke for Eva."

Dessverre hadde ikke Eva noen etterslekt, noe som betyr at jeg kan "close the file" når det gjelder å prøve å spore opp etterkommere i den grenen av familietreet. Det var trist å høre at Evas siste år var ensomme, men det var i alle fall hyggelig å vite at det var noen som tok seg av henne og holdt henne med selskap.

Som med mange personer i periferien i familietreet blir hennes liv oppsummert i en knapp paragraf med kalde, upersonlige opplysninger uten at jeg egentlig kan finne ut så mye mer. Nå har jeg i alle fall litt mer om henne, en beskrivelse av hvordan hun faktisk var som person. Det er noen som husker henne, og nå kan jeg også "huske henne" selv om vi aldri har møttes. Jeg vier henne litt plass i slektsboken min som en person som var nær og viktig for tidligere generasjoner av familien, så blir det flere som husker henne.