tirsdag 16. september 2014

Starten på slektsgransking og et lite stykke arvegods

Den 14. september fylte jeg 30 år, og det markerer også tre år siden jeg først begynte å kikke i slektshistorien. Men når jeg tenker tilbake begynte det jo egentlig mye tidligere. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker rundt dette, samt en meget spesiell bursdagsgave jeg fikk i år.

Slekta interesserte meg også da jeg var liten, men det var jo begrenset hva man forsto. Min farmor og fars stefar levde, og lever fortsatt. Men på mors side gikk mange av de eldre generasjonene bort ganske tidlig i mitt liv. Jeg har noen vage minner, mest inntrykk, av min oldemor Dagny Dahlboe Andersen som døde da jeg var bare to år gammel. Morfar Cato Dahlboe Andersen døde da jeg var fire og et halvt, og jeg kan fortsatt huske at han tok meg med i grøntområdet bak blokkene han bodde i på Østerås i Bærum, hvor vi plukket nøtter. Det andre minnet av han er fra tiden han lå i senga på sykehuset, døende av kreft, og uten hår på hodet. Tydeligvis var dette noe som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Mormor husker jeg ganske godt, da jeg var nesten åtte år da hun gikk bort. Jeg kan huske hennes væremåte, stemmen hennes, sørlandsdialekten, og humoren.

Jeg har nesten vært mest nysgjerrig på mors slekt enn fars, kanskje fordi jeg ikke har hatt ordentlig tilgang til disse menneskene i en alder da man faktisk skjønner hva som skjer rundt en. Da jeg var liten hørte jeg ofte historien om hvordan morfar Cato ville at jeg skulle hete Marius, fordi det var navnet på hans morfar. Og etter at jeg ble født ombestemte foreldrene mine seg, og han ble meget skuffet.

Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg vel å spørre litt om slekta, men det var vel ikke så mye som ble sagt, eller i alle fall ikke som sank inn. Det som faktisk vekket interessen min var en tegneserie. Da jeg gikk på barneskolen begynte Donald Duck & Co å gi ut den oversatte versjonen av Don Rosas episke saga om onkel Skrue McDucks liv. Denne fortellingen gikk over flere år, fortalt i tolv deler som dekket forskjellige epoker i hans liv, i historiske tider med en setting i faktiske historiske hendelser. Rik på detaljer, med fantastisk tegnekunst, og med fokus på familieforhold, fungerte denne tegneserien som en slags introduksjon for meg.

Skrue reflekterer på familiens verdi etter å ha kastet ut sine søstre

Stort var det da en utgave av bladet inkluderte en plakat med Donald Ducks slektstre.


Siden jeg var veldig glad i å tegne da jeg var ung førte dette til at jeg laget mitt eget slektstre. Det aller meste av det var ren fiksjon i generasjonene bak besteforeldrene mine, og jeg tror ikke jeg hadde helt styring på slektsgrenene  (det var nesten som å ukritisk ta informasjon fra Geni, hirr hirr) men det hadde i alle fall fått meg interessert Kanskje denne tegneserien kunne fungere som et pedagogisk virkemiddel og introduksjon for alle med et håp om å få de yngste i familien interessert i det vi, med denne hobbyen, legger ned så mye tid i?

Jeg fikk en sølvring med initialene til min oldefar, Osvald Marinius Andersen, av min mor. Han døde i 1949, bare 46 år gammel, og etter hans død gikk oldemor med den. Denne gikk jeg med daglig mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Men på våren 2004 ble huset pusset opp, og jeg og min far flyttet daglig fra rom til rom etter hvert som oppussingen avanserte. Ringen forsvant! Jeg var overbevist om at en håndverker hadde tatt den fra hylla hvor jeg sist hadde sett den. Vi lette over alt i huset senere, men ringen var borte. Jeg fikk senere en ring med mine egne initialer på, men det var ikke det samme i mine øyne.

I ettertid, spesielt etter at jeg seriøst begynte å undersøke slekta med folketellinger, kirkebøker, og alt som hører til, har jeg ofte tenkt på ringen. Hvis den betydde noe for meg da, en tid hvor jeg visste svært lite, hva ville den bety for meg nå som jeg faktisk vet noe om personene den stammet fra.


Så på søndag fikk jeg gaver av mine foreldre, blant annet en liten boks. Far sa det var en liksom gave for moro skyld. Jeg åpnet den, og der var ringen. 10 og et halvt år etter at den forsvant, fant han den på selve fødselsdagen min mens han ryddet i en svært rotete skuff. Tror det må være den beste gaven jeg har fått på lenge!  


1 kommentar:

  1. Spennde å høre om hvordan du begynte å forske. Jeg er litt opptatt av hva som får ungdom interessert i slektsforskning. Men det er litt artig at familietreet til Donald Duck har jeg også samt at jeg har lest alle historiene om familiene bakover. Jeg er en stor Don Rosa fan :-)

    SvarSlett