Starten på slektsgransking og et lite stykke arvegods

Den 14. september fylte jeg 30 år, og det markerer også tre år siden jeg først begynte å kikke i slektshistorien. Men når jeg tenker tilbake begynte det jo egentlig mye tidligere. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker rundt dette, samt en meget spesiell bursdagsgave jeg fikk i år.

Slekta interesserte meg også da jeg var liten, men det var jo begrenset hva man forsto. Min farmor og fars stefar levde, og lever fortsatt. Men på mors side gikk mange av de eldre generasjonene bort ganske tidlig i mitt liv. Jeg har noen vage minner, mest inntrykk, av min oldemor Dagny Dahlboe Andersen som døde da jeg var bare to år gammel. Morfar Cato Dahlboe Andersen døde da jeg var fire og et halvt, og jeg kan fortsatt huske at han tok meg med i grøntområdet bak blokkene han bodde i på Østerås i Bærum, hvor vi plukket nøtter. Det andre minnet av han er fra tiden han lå i senga på sykehuset, døende av kreft, og uten hår på hodet. Tydeligvis var dette noe som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Mormor husker jeg ganske godt, da jeg var nesten åtte år da hun gikk bort. Jeg kan huske hennes væremåte, stemmen hennes, sørlandsdialekten, og humoren.

Jeg har nesten vært mest nysgjerrig på mors slekt enn fars, kanskje fordi jeg ikke har hatt ordentlig tilgang til disse menneskene i en alder da man faktisk skjønner hva som skjer rundt en. Da jeg var liten hørte jeg ofte historien om hvordan morfar Cato ville at jeg skulle hete Marius, fordi det var navnet på hans morfar. Og etter at jeg ble født ombestemte foreldrene mine seg, og han ble meget skuffet.

Etter hvert som jeg ble litt eldre begynte jeg vel å spørre litt om slekta, men det var vel ikke så mye som ble sagt, eller i alle fall ikke som sank inn. Det som faktisk vekket interessen min var en tegneserie. Da jeg gikk på barneskolen begynte Donald Duck & Co å gi ut den oversatte versjonen av Don Rosas episke saga om onkel Skrue McDucks liv. Denne fortellingen gikk over flere år, fortalt i tolv deler som dekket forskjellige epoker i hans liv, i historiske tider med en setting i faktiske historiske hendelser. Rik på detaljer, med fantastisk tegnekunst, og med fokus på familieforhold, fungerte denne tegneserien som en slags introduksjon for meg.

Skrue reflekterer på familiens verdi etter å ha kastet ut sine søstre

Stort var det da en utgave av bladet inkluderte en plakat med Donald Ducks slektstre.

Siden jeg var veldig glad i å tegne da jeg var ung førte dette til at jeg laget mitt eget slektstre. Det aller meste av det var ren fiksjon i generasjonene bak besteforeldrene mine, og jeg tror ikke jeg hadde helt styring på slektsgrenene  (det var nesten som å ukritisk ta informasjon fra Geni, hirr hirr) men det hadde i alle fall fått meg interessert Kanskje denne tegneserien kunne fungere som et pedagogisk virkemiddel og introduksjon for alle med et håp om å få de yngste i familien interessert i det vi, med denne hobbyen, legger ned så mye tid i?

Jeg fikk en sølvring med initialene til min oldefar, Osvald Marinius Andersen, av min mor. Han døde i 1949, bare 46 år gammel, og etter hans død gikk oldemor med den. Denne gikk jeg med daglig mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Men på våren 2004 ble huset pusset opp, og jeg og min far flyttet daglig fra rom til rom etter hvert som oppussingen avanserte. Ringen forsvant! Jeg var overbevist om at en håndverker hadde tatt den fra hylla hvor jeg sist hadde sett den. Vi lette over alt i huset senere, men ringen var borte. Jeg fikk senere en ring med mine egne initialer på, men det var ikke det samme i mine øyne.

I ettertid, spesielt etter at jeg seriøst begynte å undersøke slekta med folketellinger, kirkebøker, og alt som hører til, har jeg ofte tenkt på ringen. Hvis den betydde noe for meg da, en tid hvor jeg visste svært lite, hva ville den bety for meg nå som jeg faktisk vet noe om personene den stammet fra.

Så på søndag fikk jeg gaver av mine foreldre, blant annet en liten boks. Far sa det var en liksom gave for moro skyld. Jeg åpnet den, og der var ringen. 10 og et halvt år etter at den forsvant, fant han den på selve fødselsdagen min mens han ryddet i en svært rotete skuff. Tror det må være den beste gaven jeg har fått på lenge!  

Konfirmasjonsbilde

Det har vært stille på bloggen det siste halvåret, dessverre.

Innenfor slektsforskningen de siste seks månedene har jeg konsentrert meg nesten eksklusivt om morfars slekt for å gjøre slektsboka jeg jobbet med mer utfyllende og givende. Jeg kommer til å skrive en del om denne boken og personene den omhandler i innlegg framover, og jeg starter her.

Noe av poenget med en slektsbok, slik som jeg ser det, er at det skal være mer enn kun kalde fakta om hvor personene bodde og datoer de ble gift, konfirmert, og så videre. Jeg ønsker å vise individene, noe jeg føler kommer godt frem ved å ha bilder som passer inn i biografiene. Men jeg syntes også det er viktig å fremheve samholdet i slekta der det er mulig. Det vil si at hvis jeg har et bilde av en person som omtales, velger jeg ofte de fotografiene som viser dem sammen med ett eller flere andre medlemmer av slekta. Nettopp fordi jeg mener dette viser dem som en del av slekta, og ikke bare et separat individ som kunne vært hvem som helst. Derfor er det ekstra spennende hvis bildene viser personer som er litt utenfor den umiddelbare familien (som søsken og foreldre,) men kanskje mer perifere slektninger som kusiner, tremenninger, osv.

I mine tipp-oldeforeldres fotoalbum, hvor de fleste av bildene er fra 1890-tallet ut til 1920-tallet, trykket på papp, har jeg gjort mye research og tatt kontakt med fjern slekt i håp om å kunne identifisere flere personer. Det har vært vanskelig fordi det er kun en håndfull som faktisk har navn på baksiden, så mye detektivarbeid har vært nødvendig. Men det går fremover, og nå er det faktisk en majoritet som er identifisert. I går fant jeg ut av en person som opptrer på to bilder i albumet.

Dette kunne være hvem som helst, og det var mange potensielle kandidater. Men blant den store samlingen bilder jeg fant før jul var dette bildet innkludert:

Gutten til høyre er min oldefar, Osvald Marinius Andersen (1903-1949). På grunn av antrekket på bildet og hans alder konkluderte jeg med at dette måtte være hans konfirmasjonsbilde. Men hvem var jenta, og hvorfor er hun på bildet sammen med han?

Jeg sjekket først blant hans kusiner men fant fort ut at ingen stemte overens aldersmessig. Jeg begynte så å gå gjennom mer perifere slektninger av han, og til slutt fant jeg en som var født samme år. En kusine av Osvalds far ble også født i 1903.

Så da gikk jeg inn i kirkeboka for Østre Bærum i 1918 da oldefar ble konfirmert og sjekket listene over konfirmerte jenter. Og vips, der fant jeg henne på samme dato. Jeg kan da med ganske stor sikkerhet konkludere at jenta på bildet er en kusine av Osvalds far, og hun het Elvira Miranda Strøm (1903-2001), senere gift Karlsen.

Elviras far - Osvalds grandonkel - var Julius Efraim Johannesson Ström (1857-1940) som kom til Norge fra Krokstad sogn i Sverige sammen med sine søsken på 1870-tallet. Julius var fadder ved dåpen til Osvalds far og holdt kontakt med familien i Bærum over årene, til tross for at han flyttet til Narvik i Nordland tidlig på 1900-tallet. Jeg er usikker på når familien flyttet fra Narvik og tilbake til Oslo-traktene, men det som var interessant her var at Elviras bopæl ved konfirmasjonen er oppført som Stabekk skole, som er hvor Osvald bodde med sine foreldre (faren var vaktmester der.) Det betyr at enten losjerte hele familien Strøm hos Osvald og familien, eller så lot de Elvira bo der en periode mens hennes foreldre fortsatt bodde i Narvik.

Elvira var et av Julius Ströms tolv barn, hvorav elleve overlevde barndommen. To av hennes søsken utvandret til USA mens resten forble i Norge. Hennes bror, Julian Strøm, var kjent som skuespiller og for sine dukketeater, og Elviras niese var Birgit Strøm som var dukkefører for Titten Tei og Bamsen Theodor.

Til tross for at familien Strøm kun er nevnt over noen få sider innledningsvis i slektsboka vil dette konfirmasjonsbildet av Osvald og Elvira gi mer kjøtt på beinet når det gjelder å fremheve kontakten mellom slektsgrenene.