Da jeg først begynte med slektsforskning som hobby hadde
jeg kun et fotoalbum av min mors slekt, Andersen-familien, og det meste av bilder
var fra århundreskiftet, trykket på papplater. Allikevel var det noen få bilder
fra 1930-årene av familiene Dahlboe og Anderse på tur, det vil si mine to
oldeforeldre Osvald Andersen og Dagny Dahlboe, sammen med sine foreldre. Jeg
gikk ut ifra at det var et visst samhold mellom de to familiegrenene fra hva
jeg kunne se. Oppdagelsen av flere fotoalbum og samlinger rett før jul
bekreftet dette. Jeg har gått gjennom hundrevis av bilder av familien på 1920-
og 30-tallet og det virker som at familiene Andersen og Dahlboe hadde god
kjemi, og kontakten var ikke begrenset til bare mellom Osvald og Dagnys
foreldre, men også til utvidet slekt.
 |
| Fra venstre bak, to par tipp-oldeforeldre, Marius og Anna Louise Dahlboe, og Oskar og Inga Andersen. Foran: oldemor Dagny Dahlboe og hennes bror Johan Dahlboe. |
I arbeidet med slektsboken om familien Andersen har jeg viet
en del plass til automobilens rolle i dette samholdet. Andersen-slekta bodde
primært i Bærum - spesifikt Stabekk - mens Dahlboe var bosatt i Nittedal, en
god distanse i en tid da bilen ikke var allemannseie. Så jeg begynte å lure
litt på hvordan det hadde seg at familien kunne ha råd til bil på denne tiden.
Marius Jensen Dahlboe var en prominent modellsnekker ved Strømmen Verksted,
drev småbruket Dahlboe ved Nittedal kirke, og hadde en stor flokk hjemmeværende
unger som kunne bidra til familieøkonomien. Så der var det egentlig ikke tvil
om at det med bil var mulig. Bileierboka fra 1930 avslører at Marius eide en
bil så tidlig som da. Strømmen Verksteds internavis beskrev Marius' historie da
han pensjonerte seg i 1948 etter 39 år ved arbeidsplassen:
"Han tok toget til Grorud og måtte gå derfra.
Det er nemmelig like langt fra Nittedal kirke til Lillestrøm og Strømmen som
til Grorud. Han kunne naturligvis ikke gå hjem hver kveld. Dette holdt han på
med til 1909 da han begynte på Strømmens Værksted. Veien var jo fremdeles lang,
men han sparte jo togreisen og nå benyttet han sykkel, som også gjorde det en
del lettere. Men når snøen ble for dyp tok han skiene fatt. Og da hadde han nok
en stri tørn mangen gang for å komme tidsnok til arbeidet. Men da kom han så
svetten silte, men alltid i godt humør. På vinterstid hadde han et rom i
Amb-gården hvor han kunne være når føret var for tungt.
Men ved siden av sitt arbeid på verkstedet og den
lange veien, drev han sin gård fram til et mønsterbruk. I 1919 fikk han diplom
og 40 kroner fra Den Kongelige Norske Regjeringens Landbruksdepartement for
godt arbeid. Han måtte arbeide til langt på natt og søndag med.
Men bruket ble større og familien vokste. Han har
ti barn, fem døtre og fem sønner. Dahlbo ble eldre og sykkelen gammel. Så en
dag kom han til arbeidet kjørende med hest og vogn. Når han kjørte selv gikk
hesten på gårdsplassen utenfor modellverkstedet. Men nå hadde han jo flere
sønner og de kjørte ham ofte fram og tilbake. Men hesten ble gammel også og
Dahlbo syntes det gikk for smått. Så en vakker dag kom han bilende, en av
sønnene kjørte ham fram og tilbake fra verkstedet."
Men hvordan hadde det seg med Oskar Marinius Andersen, min
tipp-oldefar, som var vaktmester ved Stabekk Folkeskole. Jeg så egentlig ikke
for meg at en vaktmester på denne tiden var typen som hadde råd til egen bil.
Jeg bestemte meg derfor for å undersøke Oskars økonomi litt nøyere, fordi det
virker som en interessant del av hans historie.
Ved hjelp av Asker & Bærums Budstikkas gratis arkiv fant
jeg en artikkel fra 1921 hvor Oskars lønn ble diskutert. Det viser seg at i tillegg
til det å jobbe som Stabekk Folkeskoles vaktmester var han også
"bademester" ved Stabekk folkebad, en stilling som tydeligvis var
tilknyttet skolen. I 1921 fikk han da utbetalt 3000 kroner i biinntekt i denne
stillingen. En henvendelse til Stabekk skole og så Bærum kommune førte til et
treff i deres arkiver hvor Oskar i 1916, kun 6 måneder etter å ha blitt ansatt
som vaktmester, sendte et brev til Bærum formannskap hvor han forlangte
lønnsforhøyelse for å dekke visse utgifter assosiert ved stillingen. Han nevner
også i brevet at siden folkebadet ikke var operativt hadde han mindre lønn enn
forventet. Selv om dette ikke sier meg noe spesifikt om hva hans totaltlønn var
på denne tiden, vet jeg da i alle fall at han hadde en ganske sjenerøs biinntekt
og at han var opptatt av familiens økonomi. Jeg har prøvd å finne ut av hva en
vaktmester kan ha tjent på denne tiden, men dessverre inngår ikke dette yrket i
de generelle oversiktene fra SSB.
 |
| Mine tipp-oldeforeldre Oskar og Inga Andersen, samt min morfar Cato Dahlboe-Andersen, i bilen på starten av 1930-tallet. |
I familiebildene er bilen til Oskar prominent. Det var et
statussymbol på 1930-tallet. Og hvorfor ikke? Jeg måtte gjøre litt
"research" og fant ut at Statistisk Sentralbyrås gamle bøker angående
transportmiddel var en god kilde for å gi litt historisk kontekst. "Automobilen"
kom til Norge i 1895, og i 1899 hadde man to registrerte motorkjøretøy
registrert på landsbasis. Over de påfølgende tiåret så man en gradvis innføring
av biler til landet, dog med en viss stagnasjon under første verdenskrig som
varte fra 1914 til 1918. Fra 1919 økte bilimporten betraktelig før nok en
stagnasjon under andre verdenskrig fra 1940-1945. Men en bil kan ikke sies å ha
vært allemannseie selv på 1930-tallet. I 1930, da Norge hadde en befolkning på
2 800 000 innbyggere, var det kun 52 000 kjøretøy registrert på landsbasis, og
kun 22 400 av disse var oppført som personbiler for egen transport.
 |
| Fra venstre, mine oldeforeldre Osvald Andersen og Dagny Dahlboe, og mine tipp-oldeforeldre Inga og Oskar Andersen. |
Rak i ryggen, med yrkesstolthet og glede over sitt
framkomstmiddel, poserer herr vaktmester Andersen og nær familie stadig ved
bilen på familiefoto. Jeg er ingen ekspert på biler hans, men ut ifra gamle
Fordreklamer den ser ut til å være en 1931 Ford modell A Phaeton kabriolet med
fire dører.
Den hadde registreringsnummer C-3371 og ble antageligvis anskaffet tidlig på
1930-tallet. Den var ikke registrert i 1930, men ble antageligvis kjøpt i løpet
av 1931 eller 1932. Det var i alle fall før 1936, for hans kone Inga Marie
figurerer på mesteparten av bildene, og hun gikk bort i 1936. Gjennomsnittsprisen
på en ny personbil i 1938 var 5 700 kroner, noe som tilsvarte omtrentlig halvannen
årslønn for en vanlig veiarbeider. I Budstikka i 1932 finner man denne reklamen
som sier noe om prisnivået på en slik bil (5730-6355 avhengig av motor,) og det å eie en personbil må ha vært
stort:
Oskar figurerer ofte på bilder med en NAF-hatt, og har også
NAF-symbolet i grillen på bilen, samt en liten NAF-vimpel på den. Jeg bestemte
meg for å kontakte NAF for å finne ut av litt av historien rundt disse tingene.
Jeg fikk meget positivt svar hvor de syntes det var gøy å se de gamle bildene
jeg hadde sendt dem. De scannet og sendte meg en kopi av flere sider fra en
NAF-jubileumsbok som forklarer noe av historien rundt hatten og andre symboler.
 |
| Oskar Andersen med NAF-hatt, tidlig på 1930-tallet. |
"Det første emblem forbundet fikk var
luemerket, som ble vedtatt på den konstituerende generalforsamling i 1924. Det
har holdt seg uforandret siden. Vognmerket kom samme år ... og man fikk en
medlemsnål etter samme mønster som vognmerket. I 1929 fikk man to forskjellige
vognmerker, som vist løven med hjulet, som siden ble N.A.F.s symbol. Disse
vognmerker fikk ikke stor utbredelse, men de dannet grunnlaget for det emblem
som siden er blitt benyttet på alle publikasjoner, på brevarkene osv. I 1937
fikk det store vognmerke i emalje sin endelige form, og samtidig fikk man det
forniklede vognmerke, som fremdeles er i bruk. Begge disse vognmerker er blitt
meget populære og vil forhåpentlig forbli uforandret for all fremtid. Nålen har
vært uforandret fra 1930. Den første vimpel var blå med initialene i gult.
Vimpelen fikk sitt nåværende utseende i 1930."
Oskars Ford åpnet dørene for en mer moderne og - kan man
trygt anta - luksuriøs livsstil for familien Andersen. Den gjorde det mulig for
den nærmeste familie å dra på utflukter i helgene og på sommeren, og besøke
slekt som bodde lengre unna. Over en rekke bilder kan man se at familien også
dro på langturer til steder som lå langt unna både Bærum og Nittedal. Blant
annet finner man bilder av familiene Dahlboe og Andersen ved Eidsborg stavkirke
i Tokke i indre Telemark, samt Høydalsmo kirke i samme område. Disse
identifiserte jeg noenlunde lett. Jeg søkte etter stavkirker i Norge og gikk så
systematisk gjennom bilder av alle stavkirkene til jeg fant en som var lik. Med
Høydalsmo så jeg på klærne familien gikk i og gikk ut ifra at det var samme
turen, så jeg søkte på kirker i samme nærområde inntil jeg fant bilde av en som
var lik. Jeg må innrømme at Fredriksten festning i Halden i Østfold måtte jeg
ha hjelp med, og fikk da assistanse på DIS slektsforum.
 |
| Familiene Dahlboe og Andersen på besøk hos Oskars kusine i Tønsberg. Fra venstre: Alfred Fenbow (bak), Anna og Marius Dahlboe, Inga Andersen (bak), Johan Dahlboe, Oskar og Osvald Andersen, Eva Fenbow. |
 |
| Ved Eidsborg stavirke i Tokke i Telemark. Fra venstre: Oskar og Inga Andersen, Johan Dahlboe, Osvald Andersen, Marius og Anna Dahlboe. |
 |
| Ved Høydalsmo kirke i Tokke i Telemark sammen med ukjente mennesker. |
 |
| Ved Fredriksten festing i Halden i Østfold. Klokketårnet er synlig på toppen i bakgrunnen. Rett bak familien er kommandantboligen (venstre) og nedre magasin. |
Arbeidet med slektsboken har vært "learn as you
go." Det jeg har funnet ut at det er viktig å bygge et sammenhengende narrativ.
Fra å starte med cirka to sider om Oskar er seksjonen om han nå utvidet til
nærmere ti sider (inkludert enkelte bilder.) Jeg begynte med grunnleggende
fakta som jeg har funnet i de vanlige kildene slektsforskere benytter seg av,
sånn som kirkebøker, skifteprotokoller, og folketellinger. Dessverre har ikke
bygdebøker vært til nytte her fordi familien har vært "på vandring"
og var svenske immigranter som bodde i bystrøk, men avisarkiver slik som
Budstikka og Aftenposten har vært svært nyttige. I tilfellet Oskar har jeg også
hatt nytte av bøkene om Stabekk Folkeskole, Bærum biblioteks samlinger, og også
SSBs historiske statistikk og fakta. Alle disse kildene kombinert har gitt meg
mulighet til å si noe om familiens økonomiske situasjon, arbeidsliv,
livsvilkår, samt latt meg plukke opp små detaljer og fakta her og der som har
hjulpet meg danne et helhetlig inntrykk av personene underveis i
skriveprosessen.
I et senere innlegg skal jeg legge ved noen lenker til nettsteder jeg har funnet nyttig i denne prosessen.
